Døm ikke! (Lukas 6,36-42)

Handlinger følger ofte av holdninger. De gode gjerninger du og jeg gjør, starter som oftest i tankelivet. I hjertet, sentrum av vår identitet, skapes positive eller negative holdninger til andre mennesker. Så lett vi har for å bedømme andres liv og veivalg på godt eller ondt. I stedet trenger vi mer å bli preget av Jesu holdninger og hjertelag. Da vil lysten vokse til å gi vår neste det aller beste. Slike gode innstillinger skapes når vi i større grad preges av Guds sinnelag og hellige holdninger. Dette prøvde Jesus stadig å lære sine disipler. Også dagens etterfølgere av Jesus har mye å lære av den undervisningen han gav i Bergprekenen (Matteus 5-7 og Lukas 6).

I Lukas 6,36-42 setter Jesus fingeren på et ømt punkt i manges liv; nemlig lysten til å dømme andre, for selv å komme i et bedre lys.
«³⁶ Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig. ³⁷ Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt. ³⁸ Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere. ³⁹ Han sa også en lignelse til dem: Kan vel en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften? ⁴⁰ En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er utlært, blir som sin mester. ⁴¹ Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? ⁴² Hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg trekke ut flisen i øyet ditt! – du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra ut flisen i din brors øye.»

Som Gud, så også vi
Dette skriftavsnittet står i en større sammenheng, som hos Lukas kalles Sletteprekenen. En lengre tale har fått navnet Bergprekenen hos Matteus. Trolig er det samme tale både Lukas og Matteus refererer fra.
I bibelteksten fra Lukas kap.6 starter Jesus med å oppfordre oss til å være «barmhjertige» (v.36), et ord som også kan oversettes med «medlidenhet». Som Guds barn bør vi ligne vår Far. For Gud selv er barmhjertig. I 2.Mos.34,6-7 presenterer Gud seg på følgende måte til Moses: «Herren Gud er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd.» Ikke bare viser Gud oss barmhjertighet og nåde. Først og fremst er han barmhjertig og nådig. Barmhjertighet er altså ikke en egenskap ved Gud, nei, han er barmhjertig i sitt vesen. Og, nettopp derfor skal vi som hans barn preges av samme barmhjertighet. Guds barn skal likne sin Far.

Fordømme og bedømme
Vår evne til å vise barmhjertighet vil bli synlig for andre ut fra de holdninger og handlinger vi viser og praktiserer. I versene 37-38 bruker Jesus fire verb som vil avsløre vår evne til å vise barmhjertighet eller ikke. Jesus snakker om å «dømme», «fordømme», «ettergi» samt å «gi».

Negativt vil jeg vise min mangel på barmhjertighet når jeg dømmer og fordømmer andre mennesker. Hvor lett mange av oss har for å dømme de som er ulike oss selv, de som har andre meninger og velger å leve annerledes enn vi selv tror er riktig å leve. Åpenhet og toleranse overfor de som er annerledes enn meg selv, kan fort kun bli et slagord. For, alle preges vi i større eller mindre grad av dømmesyke, selvrettferdighet og arroganse. Disse holdningene ligger så naturlige for oss, mens åpenhet og toleranse trenger vi å øves opp i.

Ordet «dømme» brukes både om en juridisk dom, menneskers dømmende tanker samt Guds endelige dom. Jesus kom ikke til verden for å dømme verden (Joh.3,17). Men, det innebærer ikke at Gud ikke en dag kommer til å dømme verden. For det kommer han en dag til å gjøre. På samme måte bør vi som kristne preges av Jesu holdning om å ikke dømme andre mennesker, samtidig som vi vet at Gud selv skal dømme hva som er rett og galt, at Gud en dag skal dømme synden og syndere.

Vi trenger også å skille mellom hva det vil si å dømme et annet menneske og det å bedømme en sak. Fordømmelse av andres liv skal vi overlate til Gud selv. Heldigvis, verken kan eller skal noen av oss bestemme evighetens endestasjon for noe annet menneske. Her i tiden skal jeg heller ikke avsi noen dom over andre, om de er sanne kristne eller ikke. Den kunnskapen har kun Gud.
På den andre siden skal ikke dette gjøre oss passive eller likegyldige til å bedømme handlinger eller holdninger andre eller vi selv måtte ha. Å unngå å dømme syndige handlinger som synd, vil egentlig være å dømme egne eller andres handlinger som kun private anliggender og subjektive valg som andre ikke skal mene noe om. Da vil vi ende opp med et samfunn der alt skal tolereres i en falsk toleranse sitt navn. Nei, Gud ber oss om å dømme hva som er hans gode vilje. Paulus skrev til de kristne i Roma: «Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» (Romerne 12,2)

Gi og gi!
Den positive motsatsen til å dømme er i stedet å gi. «Ettergi, så skal dere bli ettergitt. Gi, så skal det bli gitt dere!» (v.37-38). Verbet som brukes for å ettergi, kan også oversettes frikjenne, benåde og sette fri. Når jeg fordømmer noen, så bindes dette menneske usynlig med negative bånd i mine holdninger. Når jeg i stedet ettergir et annet menneske den syndeskyld det måtte ha imot meg, så settes både jeg selv og den andre fri fra negative og fordømmende holdninger og tanker.

I versene før denne bibelteksten, viser Jesus at å ettergi noen noe ofte handler om penger og eiendeler. «Når en tar ytterkappen din fra deg, så nekt ham heller ikke kappen! Gi til hver den som ber deg, og krev ikke tilbake fra den som tar ifra deg det som ditt er ... Men elsk deres fiender! Gjør vel og lån bort uten å vente noe igjen! Da skal deres lønn bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn.» (Luk 6,29-30.35). Både å gi noe som tilhører meg samt å ettergi noe andre skylder meg, betyr at jeg må ofre min velstand, noe av det som er mitt.

Mens det å dømme skjer i mitt indre, vil det å gi og ettergi alltid føre konkrete handlinger med seg. Samtidig knytter Jesus gode løfter til å praktisere givertjeneste. Den som er sjenerøs og gir, skal selv oppleve både å få og bli ettergitt sin skyld.
Jesus bruker uttrykket: «Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget!» (v.38). På markedsplassen ble kornet målt opp i målebegeret. Begeret ble fylt og ristet til det rant over. Dermed visste kjøperen at han ofte hadde fått mer enn det han hadde betalt for. Jesus vil altså si at den som preges av gavmildhet og praktiserer dette, han vil erfare å få mye tilbake.

Dømmesyke som gjør meg blind
Jesus fortsetter i Lukas kap.6 med å fortelle en kort lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften?» (v.39). Denne lignelsen forklarer seg selv, vi kan bokstavelig talt se det for oss. Når jeg preges av dømmesyke, selvrettferdighet eller arroganse, så vil både mitt åndelige syn og synet på andre menneskers integritet svekkes. Jeg ender til slutt opp som blind overfor Guds nåde og barmhjertighet.
Jesus anklaget fariseerne for å være blinde veiledere (Matteus 15,14). I talen i Lukas kap.6 er det disiplene som står i samme fare. Et hjerte som preges av fordømmelse vil fort sende meg i grøften. Selvrettferdigheten gjør meg blind for mine egne feil.

Samme kår som Mesteren
Så minner Jesus oss om at «en disippel er ikke over sin mester, men enhver som er utlært, blir som sin mester.» (v.40). Jesus ble selv misforstått, forfulgt og dømt av andre. Dermed må ikke hans etterfølgere forvente seg noen bedre behandling enn Mesteren selv fikk. (Matteus 10,24 og Johannes 15,20). Dømte verden Jesus, må vi ikke bli overrasket om vi som kristne må oppleve hat og forfølgelse, om vi kjenner oss misforstått og urettmessig dømt for vår tro og bekjennelse.
Når Jesus sier av en disippel kan bli «utlært» og «bli som sin mester», så trenger vi å øve oss i å bedømme uten å fordømme, å lære oss å leve med misforståelser og fordømmelser fra de som ikke liker den kristne tro, uten at vi dermed hater den som motarbeider oss.

Å se egne fliser eller bjelker
Til slutt i bibelteksten fra Lukas 6 møter vi det kjente bildet med flisen og bjelken i øyet. Også dette bildet er selvforklarende. Ikke noe menneske går gjennom livet uten å gjøre synd og feil. Vi samler opp fliser som preger hvordan vi både ser på oss selv og ikke minst andre. Poenget med lignelsen er kontrasten som ligger i at jeg overser egne store brister når jeg påpeker andres mindre ufullkommenheter. Selvrettferdigheten og blindheten for egne feil gjør at jeg blir enda strengere og mer fordømmende i møte med andres feil. Jeg synes jeg ser en bjelke i min brors øye, og jeg kan i ydmykhetens navn innrømme at jeg selv har noen fliser. Men så kan virkeligheten være at det forholder seg motsatt.
Jesus vil ikke med dette si at min neste ikke gjør feil. Men, skal jeg være til hjelp for min neste, skal jeg ha rett til å påpeke unoter hos min neste, ja, da må jeg først innse, innrømme og dømme mine egne synder. Jeg trenger først å bruke Guds lov på meg selv.

I Johannes 8 møter vi en kvinne grepet i hor. For å være i bildet med flisen og bjelken; alle så den svære bjelken hun hadde i øyet. Når Jesus så ber de som mener de ikke en gang har en flis i øyet kaste den første sten, så står det at de som skulle kaste stener på henne gikk bort. Jesu ord avslørte at de selv hadde noen fliser i øyet, noen syndige tanker de trengte å bekjenne. De som ville dømme kvinnen brukte heldigvis først Guds lov på sine egne holdninger og handlinger.

Kristen tro og tanke består både av evangelium og formaninger. Skriftavsnittet fra Lukas 6 inneholder først og fremst formaninger om å avstå fra dømmesyke, selvrettferdighet og arrogante holdninger overfor andre mennesker vi mener lever galt. Skal vi møte andre med respekt og sann ydmykhet, trenger vi først å dømme våre egne holdninger og handlinger. Jeg trenger også å si til meg selv at åpenbare og store synder som andre har gjort, samme synder har mer enn en gang passert gjennom tankelivet mitt. Derfor må jeg passe på at fliselageret ikke blir så stort at en gedigen bjelke vokser ut av øyet mitt.

Evangeliet viser meg at Jesus fikk bære og måtte smake korsets bjelke for mine små syndige fliser og store bjelker. Han bar fordømmelsen for våre synder slik at han kunne ettergi oss vår skyld og gi oss del i håpet om himmelen.

BS 2231

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva ligger i begrepet «barmhjertighet»? Ta gjerne 2.Mos.34,6-7 som utgangspunkt.
• Tenk over/ samtal om hva som er forskjellen på å fordømme og det å bedømme. Til samtalen – finn gjerne et konkret eksempel dere diskuterer som eksemplifiserer denne forskjellen.
• Hvordan kan vi bedre læres opp til å bedømme hva som er Guds gode vilje? (Romerne 12,2).
• Diskutert følgende setninger: «Samtidig knytter Jesus gode løfter til å praktisere givertjeneste. Den som er sjenerøs og gir skal selv oppleve både å få og bli ettergitt sin skyld.» Hvordan og når har du/dere erfart dette?
• Bruk 1 minutt på å be Gud vise deg/ dere de syndige flisene hver enkelt bærer på. Del etterpå det dere ønsker, er fortrolig med, før dere avslutter med å be Gud om tilgivelse.

Svein Anton Hansen, 9.søndag i treenighetstiden, publ.03.august-22